Bak kulissene på «Nerbyen – et blaff i historien»

tekst og foto: Mariken & Martin Media AS

Hvordan gjør man byhistorie til levende teater – uten pekefinger? Regissør Øyvind Brandtzæg forteller om researchen, samtalene og det kunstneriske håndverket bak vandreforestillingen som tar oss inn i Trondheims jødiske kvartal.

Da festivalsjef Rita Abrahamsen ba Øyvind Brandtzæg lage en ny forestilling til festivalens 15-årsjubileum, trengte han ikke betenkningstid. – Jeg sa ja med én gang. Byhistorie i bevegelse, midt i byen – det ga mening, forteller han.

Research i dybden – med folk som vet

Arbeidet startet med å lytte: til etterkommere, fagfolk og lokale stemmer med dyp kjennskap til miljøet. Brandtzæg trekker særlig fram samtaler med Ralph Buchmann, tidligere forstander for Det jødiske samfunn i Trondheim, og dialoger med Daniel Johansen (NTNU), som har arkitekturhistorie, transformasjon og bygningsvern som fagfelt. Han har også lært av og sparret med Terje Bratberg og brukt Jon Reitans bok Jødene fra Trondheim som et anker i materialet. – Boka setter innvandring, kulturarv og integrasjon i sammenheng – akkurat det vi vil få publikum til å erfare i gatene, sier han.

Brandtzæg: Teateret må engasjere før det kan opplyse. Vi inviterer inn med musikk, humor og små, uventede øyeblikk – så får historien feste seg.

Hvorfor Nerbyen?

Forestillingen følger sporene etter Norges eneste jødiske kvartal – mellom Olav Tryggvasons gate, Søndre gate, Fjordgata og Kjøpmannsgata – der handel, håndverk og hverdagsliv blomstret fra slutten av 1800-tallet. – Jernbanen, Brattøra og damptrafikken gjorde området til et knutepunkt. Her fant mange jødiske familier en nisje – midt i strømmen av folk og varer, sier Brandtzæg.

Valget om tonen: livet før katastrofen

Krigsårene ligger som en stilltiende undertone, men blir ikke spilt ut. – Alle vet hvordan historien ender. Vi valgte å vise livet som ble levd – mangfoldet, optimismen, familiene på 1920- og 30-tallet. Nettopp derfor treffer underteksten sterkere, forklarer han.

Brandtzæg: Vi er lekne og uærbødige når det trengs – men aldri respektløse. Målet er å speile mennesker, ikke lage en lekse.

Fra research til scenebilder

Prosessen var kollektiv og fysisk fra dag én. – Vi prøvde stoffet i rommet, ute i veitene. Det er byen som er scenen, og rytmen i gatene som bestemmer tempoet. Publikum blir aktivt invitert inn – gjennom fortellergrep, musikalske mellomspill og tablåer som puster i takt med omgivelsene.

Et motiv som har båret arbeidet, er den jødiske tradisjonen om å minnes navn. – Tanken om at et menneske dør to ganger – siste gang når navnet ikke lenger blir uttalt – gir oss et sterkt dramaturgisk kompass. Det handler om å huske, og å la navnene klinge i byrommet.

Hvorfor slike fortellinger trengs

Brandtzæg: Kunst gjør oss mindre ensomme og mer nysgjerrige på hverandre. Festivaler som Jødisk Kulturfestival binder byen tettere sammen – de minner oss om at vi deler et større «vi».

Medvirkende

Regi       

Øyvind Brandtzæg

Kostymedesign og scenografi    

Jenny Hilmo Teig

Komposisjon/innstudering musikk   

Øyvind Jo Heimdal Eik

Musikere

Ola Lindseth, fiolin

Sunniva Hovde, trekkspill

Teknisk/inspisient     

Hilde Knedal Andersen

Produsent      

Rita Abrahamsen

Skuespillere      

Bendik Sjømæling Nordgaard

Vilde Søyland

Madeleine Brandtzæg Nilsen

Cengiz Magnus Sicakkan Nereid

Produksjonen er støttet av

Kultur- og likestillingsdepartementet

Kulturrådet

Kulturdirektoratet

Fritt Ord

Fond for utøvede kunstnere

Trøndelag fylkeskommune

Trondheim kommune

Jødisk kulturfestival Trondheim