Teater som inkluderer og berører
Regissør Øyvind Brandtzæg sto bak jubileumsforestillingen Nerbyen – et blaff i historien under Jødisk Kulturfestival 2025. Han forteller om hvordan humor, musikk og sterke scener kan engasjere publikum, samtidig som historien om Trondheims jødiske kvartal formidles med alvor og respekt.
foto og tekst: Martin Farstad Borg
Engasjement gjennom teaterets virkemidler
For Brandtzæg handler teater om å få publikum til å føle seg som deltakere i fortellingen. Han understreker at det ikke nytter å belære, men å invitere inn.
«Hvis du skal fortelle før du skal lære folk noen ting, så må du for guds skyld ikke si det. Det viktige er å få folk engasjert – ved å inkludere dem, bruke musikk, spennende scener og kanskje absurde ting som plutselig skjer.»
Dette var utgangspunktet da han og ensemblet fra Rabarbrateateret skapte vandreteateret i Nerbyen.
Festivalen som annerledes arena
Brandtzæg har selv fulgt festivalen som publikummer i flere år. Han beskriver opplevelsen som noe helt spesielt.
«Du kommer inn i en helt annerledes verden. Det er veldig spennende og artig å komme opp i synagogen – det er andre regler, en annen stemning. Det gjør festivalen unik.»
Han trekker også frem at både han og familien har hatt gode opplevelser på festivalen, også gjennom barneteateret der hans kone tidligere har deltatt.
Kunst som lim i samfunnet
For ham representerer festivalen mer enn kunstneriske opplevelser. Den er en påminnelse om hva kultur kan gjøre med oss som mennesker.
«Kulturuttrykk og kunst kan på sitt beste gjøre at vi blir bedre kjent med hverandre og med oss selv. Da blir vi kanskje litt mindre ensomme, og mer en del av et større hele. Vi er flokkdyr – vi er ikke skapt for å være for oss selv.»
Brandtzæg ser derfor festivalen som et viktig bidrag til fellesskapet i Trondheim.
Når minoritetshistorie blir teater
Da Rita Abrahamsen spurte ham om å lage en forestilling om Nerbyen, sa han ja med en gang. Han brukte tid på research, samtaler og historiske kilder for å finne riktig tone.
«Jeg har snakket mye med Rita, Henriette Kahn, Randi Bookman og flere andre, og lest bøker som Jødene i Trondheim. Målet var å fortelle historien både med alvor og med glimt i øyet – uærbødig, men dypt respektfullt.»
Han valgte å bygge forestillingen kronologisk, med fokus på handel, hverdagsliv, religion og familie – alltid sett i lys av at minoriteten både var en del av byen og noe som skilte seg ut.
Optimisme som sluttpunkt
For Brandtzæg var det avgjørende å avslutte forestillingen med håp. Han ønsket å vise hvordan jødene i Trondheim hadde skapt et mangfoldig samfunn – og la underliggende mørke temaer ligge som en stilltiende påminnelse.
«Vi kunne ha snakket om krigen, men det ligger under. I stedet valgte vi å avslutte i en optimistisk tone. Det er viktig å vise fram både humor og alvor, og å la publikum selv kjenne hva som er viktig – uten pekefinger.»
Slik ble Nerbyen – et blaff i historien en forestilling som engasjerte, moret og berørte, men som først og fremst fikk publikum til å kjenne seg som en del av historien.
Les lignende saker
Heading 5
Heading 5