Tre jubileer og en festival som nekter å stå stille
I 2025 markerte Jødisk Kulturfestival tre jubileer på én gang: 120 år for menigheten i Trondheim, 100 år for synagogen og 15 år for festivalen selv. Historien om festivalen er fortellingen om en idé som vokste fra en liten hage til å bli en internasjonal møteplass – en arena for åpenhet, fellesskap og kulturell nyskaping.
Bakgrunn og idéen
Ideen til Jødisk Kulturfestival ble født på en reise til Krakow på 1990-tallet. Der opplevde Rita Abrahamsen hvordan den store jødiske kulturfestivalen samlet mennesker på tvers av bakgrunner.
«Da jeg var i Krakow på den store jødiske kulturfestivalen, tenkte jeg: Hvis Krakow kan ha en så stor festival, da må Trondheim kunne ha en litt mindre. Og slik ble det.»
I 2010 ble idéen virkelighet. Med beskjedne midler, stor frivillig innsats og troen på at jødisk kultur kunne finne en ny plass i Trondheim, ble den første festivalen arrangert. Det var starten på et prosjekt som skulle vokse langt utover forventningene.
Festivalens utvikling
De første årene var Kunstforeningens hage rammen om festivalen. Publikum ble invitert inn til konserter og foredrag i det grønne, og opplevde hvordan både musikk, historie og mattradisjoner kunne utfylle hverandre.
Etter hvert ble synagogen festivalens naturlige sentrum. Her fant arrangementene en ramme som forsterket både historien og opplevelsene – et sted som bar både kulturarv og samtid. Men festivalen har alltid strukket seg utover: konserter i samarbeid med Trondheim Kunstmuseum, forestillinger på Trøndelag Teater, samarbeid med Transform – Trondheim World Festival, og arrangementer på institusjoner som Sverresborg og Ringve har gjort festivalen synlig i hele byen.
Styreleder Yngve Brox understreket hvordan festivalen har fått en stadig tydeligere plass i Trondheim:
«Når man tenker på jødisk kultur, er det lett å tenke på de mørke kapitlene. Men festivalen viser også at midt oppi alt finnes musikk, teater og litteratur. Det bygger ned fordommer og skaper samhold i byen vår.»
For ordfører Kent Ranum ble festivalen et symbol på åpenhet:
«Åpenhet og inkludering er oppskriften på den rette veien å gå. I så måte er Jødisk Kulturfestival et prakteksempel.»
Med offentlig støtte fra kommune, fylke og stat, samt et bredt samarbeid med institusjoner og frivillige, har festivalen vokst fra en idé i en hage til en kulturinstitusjon med nasjonal og internasjonal oppmerksomhet.
Kulturarv og historie
Festivalen har vært en pådriver for å gjøre minoritetshistorien i Trondheim mer synlig. Historiker Terje Bratberg har fulgt festivalen tett:
«En av grunnene til at vi skal bry oss om historien til minoritetene er jo at de danner et salt, et samfunn som vi kan bruke til å oppleve ting og få en større og bredere forståelse.»
Gjennom byvandringer, bokbad og forestillinger har festivalen knyttet fortiden til nåtiden. Teaterstykket Nerbyen – et blaff i historien tok publikum med inn i Trondheims gamle jødiske kvartal, der et trettitalls butikker en gang preget bybildet. Klassekampen kalte forestillingen «ei viktig historieforteljing i ei fullstendig upretensiøs, humoristisk og kreativ innpakking».
Historiker Daniel Johansen trakk fram hvordan slike kunstneriske grep gir historien et nytt liv:
«Når vi flytter fortellingene inn i rom og situasjoner som publikum selv kan være en del av, blir det lettere å forstå hva dette handlet om.»
Slik har festivalen bidratt til at jødisk kultur og historie ikke bare forvaltes i bøker og museer, men oppleves direkte av publikum.
Kunstneriske høydepunkt
Festivalen har også vært en musikalsk møteplass av internasjonalt format. Den amerikanske klarinettisten David Krakauer satte ord på hvorfor han ser slike festivaler som avgjørende:
«Tar vi bort kunst og kulturell dialog, har vi igjen barbariet. Musikk og kultur hjelper oss å holde streken mellom sivilisasjon og barbari.»
Barcelona Gipsy Balkan Orchestra fylte synagogen med rytmer fra Middelhavet og Balkan, og konserten endte i stående trampeklapp og dans. Bandet beskrev festivalen som et sted hvor kultur blir til fellesskap:
«Vi har sett folk gråte uten å forstå et eneste ord, og vi har sett folk danse til rytmer de aldri før har hørt. Musikk går rett til hjertet – den forklarer noe vi ikke kan si med ord.»
Fra Danmark kom Mames Babegenush, som løftet fram musikkens rolle som motkraft til ensretting:
«Mangfoldigheten er det som kommer til å redde oss – fra superkapitalisme, fra big tech. Musikk og kultur er det som holder oss menneskelige.»
Også lokale krefter har satt preg på festivalen. Teater Basun viste med forestillingen Et skip, et tog og en luftballong hvordan humor og fantasi kan åpne nye perspektiver:
«Når du får folk til å le, så blir de med deg videre. Da kan du ta opp også de mer alvorlige temaene – og folk hører etter.»
Slik har festivalen gjennom årene gitt rom for både internasjonale stjerner og lokale initiativ, alltid med fellesskap som bærende idé.
Festivalens kjerneverdier
Gjennom femten år har festivalen hatt et tydelig verdigrunnlag: åpenhet, fellesskap og frivillighet. Rita Abrahamsen har selv vært klar på dette:
«Det er viktig at små minoriteter åpner opp og byr på seg selv, slik at medlemmene av samfunnet kan bli kjent med oss – med følelser, atmosfære, mat, drikke og teater.»
Peter Andreas Kjeldsberg, tidligere direktør for Ringve Museum og styremedlem i festivalen, beskrev det slik:
«Jødisk Kulturfestival representerer en viktig funksjon for byen vår. En minoritet som byr på seg selv, åpner dørene og lar befolkningen bli kjent med følelser, atmosfære, mat, teater og musikk.»
Den svenske dansepedagogen Heléne Don Lind oppsummerte hvordan åpenheten merkes også utenfra:
«Festivalen tok vare på historien og opplyste hele samfunnet. Det fjernet fordommer og ga økt forståelse.»
Dette er festivalens DNA: å bygge broer mellom mennesker, og å bruke kultur som verktøy mot fordommer og avstand.
Frivillighet og dugnad
Festivalen har alltid vært båret fram av frivillige. Rita Abrahamsen har ofte understreket dette:
«Å gjennomføre en festival skjer ikke av seg selv. Uten de frivillige hadde det ikke vært noen festival. Punktum.»
Gjennom femten år har hundrevis av frivillige stått bak alt fra matservering til logistikk. For Rita er dette den tydeligste arven: at fellesskapet rundt festivalen er like sterkt som programmet på scenen.
Betydning for byen og samfunnet
For John Arne Moen, styreleder i Det jødiske samfunn i Trondheim, har festivalen vært en døråpner:
«Når vi startet festivalen for 15 år siden, var det nettopp for å formidle noe av jødisk kultur og historie til byen. Det var et vindu som åpnet seg – et minoritetens vindu ut mot storsamfunnet.»
Han ser festivalen som en arena der majoritet og minoritet møtes på like vilkår.
«For oss som representerer en minoritet er det en selvfølge å kjenne majoritetens uttrykk. Men representanter for majoriteten kjenner ofte bare sin egen verden. Derfor er det viktig at de kan møte oss på vår arena.»
Moen konkluderte med at festivalen favner hele byen:
«Jeg er sikker på at festivalen har åpnet både ører og øyne hos Trondheims befolkning. At salene også i jubileumsåret var fulle, viser at den treffer bredt. Festivalen favner hele byen, og gjør oss alle rikere.»
Jubileumsåret 2025
Jubileumsåret markerte tre store merkedager: 120 år for menigheten, 100 år for synagogen og 15 år for festivalen. Ordfører Kent Ranum satte ord på hva dette betyr:
«En sånn kulturfestival er en festival for å komme og spise god mat og treffe hyggelige mennesker. Men framfor alt er det en festival for å åpne dører.»
Med forestillingen Nerbyen – et blaff i historien fikk publikum en levende påminnelse om byens jødiske kvartal. Adresseavisen kalte stykket «en liten lykkepille av en forestilling», mens Klassekampen fremhevet den kreative og humoristiske formidlingen.
Festivalen viste med dette at den både forvalter historien og gir rom for nyskaping.
Veien videre
Etter femten år gikk Rita Abrahamsen over i en rådgivende rolle. Hun uttrykte det slik:
«Vi ønsker å nå nye publikumsgrupper. Vi har vist at det går an med prosjekter som Basic Stitch og Nerbyen – et blaff i historien. Dette er en av mange grep man tar for at festivalen hele tiden skal vokse og nå ut til flere.»
Festivalen står dermed ved et veiskille: den er etablert, men må fortsette å fornye seg. Nye krefter skal ta stafettpinnen videre, med Ritas erfaring og råd i bakhånd.
Avslutning
Når historien om Jødisk Kulturfestival skal skrives, vil Rita Abrahamsens navn stå tett knyttet til den. Fra idéen i Krakow til en festival som fyller synagogen og samarbeider med byens institusjoner, har hun og et stort fellesskap bygget noe varig.
Styreleder Yngve Brox oppsummerte betydningen slik:
«Uten kulturen har vi ingenting å kjempe for. Festivalen har vist oss en rik kultur som gjør byen rikere og bedre for alle.»
Tre jubileer i 2025 viste både røtter og livskraft. Festivalen har åpnet dører, bygget fellesskap og gjort kulturen synlig – og den har vist at en liten idé i en hage kan vokse til å bli en arv for en hel by.